Kronikk: Om begjær og onani – fortalt av en millennial-jente

Begjær er noe du holder for deg selv.
Onani er noe man gjør i hemmelighet.

Det er det jeg har lært. Det aller første møtet jeg hadde med en av de dypeste, mørkeste følelsene som finnes, skam, var da moren min gikk inn på barnerommet mitt og tok meg på fersken mens jeg onanerte. Jeg tror det var det jeg gjorde. Og jeg har aldri, aldri fortalt det til noen før. Jeg var ikke mer enn 5–7 år gammel. Det jeg gjorde var fint, avslappende og utrolig trygt. Liggende der på madrassen min i køyesengen min i det rosa rommet dekket av sagflistapet.

👉 Lær mer om kvinners begjær i artikkelen «Ikke i kveld, kjære»

Jeg husker hvert eneste sekund av opplevelsen: Den lukkede døren som åpnet seg. Moren min dukket opp bak garderoben. Hun hadde ikke banket på. Armfulle med pent sammenbrettede klær som hun ville legge bort. Men da hun oppdager min «ugjerning», skjeller hun meg ut: «Vil du slutte med det!» Hun snur seg på hælen, uten å legge bort klærne, og smeller igjen døren. Jeg antar at hun ble overrasket. Og med den plutselig forhøyede pulsen var kanskje sinnet nært forestående, og hvorfor ikke? Et snev av skam. Til tross for vårt svært åpne og omsorgsfulle forhold, har vi aldri, aldri snakket om det. Reaksjonen hennes lærte meg tidlig at uansett hva jeg gjorde under dynen, var det forbudt.

Og her vil jeg komme med en ansvarsfraskrivelse: Min fantastiske, kjærlige mor har gjort en enorm innsats for å gjøre sex til en naturlig ting for meg siden den gang (kanskje for å rydde opp i rotet). Bokhyllen min i furuform var fylt med bøker om kropp og følelser. Hun beveget seg ofte naken rundt i huset, så jeg kunne føle meg trygg på å gjøre det samme. Og da jeg kom til den ene sparsomme timen om sex på barneskolen som sto på timeplanen på 00-tallet, var det moren min som, gjennom arbeidet sitt på apoteket, kunne utstyre meg med en blå koffert fylt med kondomer, pessar, en erigert penis i hvit flamingo og noen få brosjyrer om prevensjon, som jeg slepte med like deler forlegenhet og nerver hele veien fra bussholdeplassen, forbi alle de andre klassene og ned til min egen klasse, hvor den ble plassert på kateteret, slik at vi var klare til å bli lært opp i hvordan vi skulle unngå å bli gravide.

Vel, det er synd at den bare holder grepet i mørket. I det sekundet solstrålene treffer, mister den pusten og taket med den. Vel – en liten del av meg er nå helbredet. 

Hyperseksualiseringen av kvinner i popkulturen på 90- og 00-tallet

Etter hvert som jeg sakte, usikkert og 100 % herlig og klossete utfoldet min egen seksualitet på 2000-tallet, ble et nytt lag lagt til. Ikke bare var begjæret mitt skammelig. Seksualiteten min var like myk og formbar som en osteskive. Og hendene som formet den var gjennomsyret av en maskulinitet som satte seg selv først. Det er det filmteoretikeren Laura Mulvey kaller «det mannlige blikket», først introdusert i essayet sitt fra 1975, Visual Pleasure and Narrative Cinema: 

et maskulint, heteroseksuelt perspektiv som presenterer og representerer kvinner som seksuelle objekter for nytelsens skyld for den heterofile mannlige betrakteren.

Mitt kjønn var hyperseksualisert på 90- og 00-tallet. Alt handlet om sex – men svært sjelden om begjær. Og absolutt ikke kvinnens. Alt var performativt, overdrevet og altfor mye.

Eksemplene er uendelige. Fra Pamela Anderson i rollen som CJ i min favorittserie etter skoletid, Baywatch, der hun løper rundt på stranden i en bitteliten rødfarge – ikke en bikini, men en badedrakt – mens brystene danset rytmisk i sakte film, mens Mitch stort sett snurret rundt i lange badebukser og en jakke (jeg hadde dem som Barbie-dukker).
Til magasinet M!, som portretterte min favoritt boogie-programleder Lise Rønne på forsiden med signaturen: «Danmarks mest sexy sild på skjermen» (og et mål i livet ble derfor å komme inn i M! (Jeg kom ikke med – men jeg fikk en gang en spalte i Euroman).
I Cocio-reklamene med Eva Mendes, iført tettsittende klær, brystene løftet så høyt de kunne, et kjærtegnende blikk inn i kameraet, mens hun med halvåpen munn måtte forestille seg å drikke kakao gjennom et sugerør som hvilte på de store, vakre leppene sine.
Til mitt ultimate idol Britney Spears, som bare 18 år gammel lå på en satengtrukket seng i undertøyet på forsiden av Rolling Stone under overskriften: «Inne i hjertet, sinnet og soverommet til en tenåringsdrøm.» Vi skulle bli med i de satengtrukket dynene.
For Arlas lansering av deres sukkersøte serie med minimelk med tre (unge) kvinner i bittesmå topper og truser, poserende i vanskelige stillinger med halvåpne munner og uten BH-er – hvor sammenhengen mellom oppsettet og selve melkeproduktet var vanskelig å se.
Til live-jenta på Kanal Copenhagen, som pakket en enkel TV-quiz inn i nakne kvinner og erotiske under- og overtoner.
Til meg selv, som på slutten av 00-tallet var en fejente på D-dagen med klokkekledde plysjkrage og lårkort kjole – eller en Guld-Tuborg-jente i en tettsittende, brannfarlig kjole til MC's Fight Night.

Det burde ikke komme som en overraskelse for få at det krevde mer flaks enn intelligens for å komme seg gjennom 00-tallet med en ganske sunn og naturlig tilnærming til sex og begjær – og med selvtilliten intakt.

Ditt ønske er ditt – og det endrer seg gjennom hele livet.

Jeg endte opp i det neste tiåret som et dypt forvirret seksuelt vesen. En person som hadde fått sine grenser brutt gang på gang, og som hadde internalisert tesen om at mitt seksuelle vesen og mine behov var sekundære på soverommet.
Som et resultat måtte jeg bruke et tiår til på å sakte demontere alt og samle mot til å formulere bare én setning som kunne uttrykke nettopp mitt ønske og behov for en mer stabil partner.
Kanskje det aldri egentlig slo deg. Men hvis det gjorde det:

Jeg er her for å fortelle deg – og meg selv – at ønsket ditt ikke er noe du trenger å be om tillatelse til. 

Den seksuelle delen av deg er verken skammelig eller noe å skjule. Ditt begjær er ditt. Det har alltid vært med deg. (Jeg har siden lært at det er veldig, veldig vanlig at barn onanerer – ikke i en seksuell kontekst, men for ro og utløsning).
Mitt begjær levde inni meg, så fint og upåvirket av omverdenen, helt til døren åpnet seg. Vi må finne det igjen. Og igjen og igjen. Det får lov til å forandre seg. Sannsynligvis vil det skje av seg selv, akkurat som kroppene våre forandrer seg.
Underveis i syklusen vår.
Under graviditet.
Etter fødsel.
I perimenopause, overgangsalder og utover.

Det kan godt forsvinne, lysten – og dukke opp igjen.
Hva er din ønske?
Hva tenner deg?
Hvilke kilder?
Hva begeistrer deg?
Hva er din villeste fantasi?
Og hva er viktig for at du skal føle det? Tilstedeværelse? Trygghet? Tillit? 

Finn den. Og ta den ut i lyset. Gratulerer med valentinsdagen <3